Cecilie har hatt noen litt utradisjonelle metoder for å gjøre meg til et bedre menneske. En taktikk tror jeg gikk ut på å skremme meg til et bedre liv.
Det var morgen, det var kaffe i koppen og yoghurt i skåla, jeg trodde det var en fin start på dagen fram til Cecilie satte øynene i meg og sa "you're gonna pay for that bitch" i en særdeles sint tone. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort, kanskje Cecilie hadde en teori om at nervøse mennesker er sunnere enn andre. Jeg prøvde å få henne til å gjøre rede for hva that var, og hvor mye jeg skyldte henne for det, men hun nektet å legge kortene på bordet.
Det sies ofte at man lever lenger om man ler masse, på denne måten har faktisk Cecilie gjort livet mitt mye lengre. Jeg fniser til stadighet over dette uforutsette utsagnet en tidlig morgen.
Hilsen Cecilies frokost bitch
En av de tidligere beboerne i Casa Fryd har forlatt kollektivet for å spise burgere og jakte på cowboyer, vi savner henne fælt. Denne samme beboeren, la oss kalle henne, eh, Tante, har siden nyttår hatt som forsett å forbedre meg. Litt av en oppgave tenker kanskje du, så mange mulighteter tenker andre, vel Tante, begynnte med noe av det mest åpenlyse, hva jeg putter i munnen.
Nå vet jeg at det er mange ute der som da tror at det Tante fukuserte mest på var å få meg til å slutte å putte sigaretter i munnen, spesielt etter jeg har tent de sånn at det kommer røyk ut, eller mengden øl jeg drikker på ukentlig basis, men hun har kanskje skjønt at øl er min eneste kilde til b-vitamin og at jeg trenger sigaretter for å komme meg gjennom mastergraden min.
Tante lot mine elendige gift vaner være i fred, det som ikke fikk være i fred derimot var frokosten min. Eller rettere sagt mangel på frokost. Jeg på min side synes jo det er hyggelig at noen bryr seg nok om meg til å gidde å få meg til å spise frokost, så jeg har hørt på henne, hver dag står jeg opp og tvinger i meg en bolle med yoghurt og blåbær og firkorn. Så dro jo Tante avsted til det store utland, og kan ikke holde oppsikt meg meg og mine frokostvaner lenger, fram til nå da, nå kan hun jo lese om det her i bloggen min, ganske flott ikke sant.
Så, for en gangs skyld skal jeg skrive i Norge til noen som er i utlandet, blir nytt og sikkert veldig mye mer kjedelig enn om mitt spennende kinaliv. Beklager det!
Ihvertfall, Tante, jeg spiser fremdeles youghurt meg blåbær og firkorn til frokost. Det er passe godt. Men i helga er det egg og bacon da, må nesten det, men jeg har hørt at det ikke er så usunt, det er brødet vettu, det brødet er ikke bra for noen. Også drikker jeg to kopper kaffe til. Jeg og Tori pleier å ta quizzen og vi gjør det helt greit. Skal fortelle deg alt om lunchen vår en annen dag!
Ting har skjedd i Kinaland. For det første har romvenninna mi AC klart å miste en kniv ned i sin egen fot, ja jeg veit det høres usannsynlig ut. Noe som førte til sykehusinnleggelse og operasjon, for de måtte visst sy sammen igjen den sena hu kutta av i samme slengen. Jeg synes hele historien er fantastisk, hvem har ikke mistet en kniv i gulvet og tenkt, det var nære på? Med AC så var den faktisk på. Heldigvis dro vi på et flott sykehus der legen snakket engelsk og alt var rent og pent, desverre så var det flotte sykehuset veldig dyrt og ikke alt ble dekket av forsikringen.
Ellers har jeg blitt fotball fan (merker det gjorde litt vondt å si det høyt). Eller mer VM fan kanskje, jeg har iallefall stått opp mitt på natta for å se på voksne menn sparke ball på tv. Jeg føler det var litt uvanlig av meg kanskje, men hva kan jeg si, det var Tyskland sin skyld, og når de gikk ut så måtte jeg jo nesten se finalen likevel. Finale liksom, hør på ordet, man skal jo ha med seg finalen gjerne.
Også regner det, så og si hver eneste dag. For meg er det ikke så pes, men den syke fuktigheten, som gjør at du er litt usikker på om du svetter eller om det regner eller begge deler samtidig, den er jeg ikke så fan av..
Også har jeg hatt besøk! Av Kenneth som jeg jobber sammen med i Oslo, og det var kjempefint! Jeg visste jo på forhånd at han kom til å digge Kina. Var bare usikker på hvor mye han kom til å digge det. Ganske mye viste det seg. Det var jo og fint for da fikk jo jeg og se litt mer av Kina, vi reiste til Suzhou og Nanjing to flotte byer som ligger veldig nært Shanghai hvis man reiser med lyntog (300 gærne km i timen). Var forøvrig på Nanjing Massacre Museum i (ja gjett hvor) Nanjing, og det var det mest grusomme museet jeg har sett, fæle fæle greier. Da var det morsommere å gå oppå en Ming grav. Eller å gå langs kanalene i Suzhou. Kina er fint!
Min påstand er at kineseres favoritt dingser er fløyter og stempler. Enhver politimann her med respekt for seg selv bærer til enhver tid fløyte i lomma. Og de blåser som gale hvis man krysser en gate og ikke går der det er hvite striper eller gud forby går på rød mann. Jeg er fasinert av hvor høyt de kan blåse over at man trår litt feil i et veikryss.
Stemplene er en annen historie. I Kina kan du glemme å noensinne se et offentlig dokument uten stempel, gjerne flere, helst røde, men du skal ikke se bort fra at du kommer over et i blått eller grønt eller svart også. Og det er ikke bare det at de har stempler, men de stempler med en sånn iver at det er vanskelig å ikke bli litt revet med. Taktfast og hardt slår de stemplene ned i dokumentene.
Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle befinne meg på stemple siden i Kina. Jeg har alltid vært den som har bedt om stempler og aldri den som har gitt. Det var før expo. Expo byrået fant nemlig ut at det var en god ide å selge pass til verdensutstillingen. Slik kunne de besøkende på stempel fra alle pavilijongene de besøkte. Ikke en fantastisk ide hvis du spør meg (og tro meg, de burde ha spurt meg). Det ingen helt hadde regnet med var at de besøkende skulle være så villt begeistret for stempler. Alle ville ha, og ikke bare i passene, men på armen , på skjorta og på bleia til babyen de bar på armen. Mange så ikke på utstillingen engang, men løp gjennom pavilijongen og rett til stempleskraken. Folk sneik seg inn og noen kom meg femti pass og forlangte stempel i alle. Det var galskap. Og mitt i galskapen satt ei jente fra Odnes med stempel i hånden og forsto fremdeles ikke helt hvorfor kinesere synes det er så stas med stempel.
Nå har vi ikke stempel lenger og det er greit for meg. Det er ikke like greit for kineserne som kommer innom. Her om dagen sa en kineser til meg at det at vi ikke hadde stempler er et hån mot det kinesiske folk. Jasså. Og ikke nok med det, jeg ble intervjuet av cctv, en statlig tv kanal, for å snakke om stemplene, jeg sa såklart ikke at jeg syntes det hele var galskap da. Men hvis dere som kjenner meg hadde sett meg hadde dere nok skjønt opplegget. Litt av noen greier.
Expo 4ever!
Jeg har levd inne i en liten expo boble den siste tida, det betyr at det jeg stort sett har gjort er jobbet, drukket øl, sovet og jobbet. Alt dette er aktiviteter jeg kan gjøre inne på expoområdet, noe som igjen betyr at jeg ikke har vært ute i byen Shanghai i det hele tatt. Så her en dag ble jeg tatt fatt av min gode venninne Tine. Tine sa til meg og kona, eller AC som hun kalles, at nok var nok og vi måtte komme oss ut i virkeligheten. Som sagt så gjort. Men enkelt var det ikke. Shanghai er som sagt en stor by, jeg er, som dere vet fra Odnes. Når jeg er andre steder i Shanghai enn expoområdet er jeg ofte på je veit itte, det ligger rett ved der du veit, og der vi var den gangen, er heller ikke så langt unna. Der du veit ligger heldigvis ikke så langt unna her kjenner jeg meg igjen så når jeg er der vet jeg nesten hvor vi er. Ikke verst bare det.
Jeg tror at metoden for å bli kjent i en by er å gå, traske rundt til ting begynner å gi litt mening, og det er nettopp det jeg har brukt de siste dagene til. Ikke nok med det, jeg har også fått meg kamera, så om ikke lenge kan det til og med hende det blir bilder fra denne flotte byen. Vi snublet tilfeldig over et antikk marked på en gåtur, der var det masse fine overprisede falske antikke ting, jeg kjøpte ikke noe, men du verden hvor moro det var å finne det uten å bruke guidebok.
Vet jeg nå hvor markedet er slik at jeg kan finne tilbake til det? Selvfølgelig gjør jeg ikke det, men kanskje jeg snubler over det ved en senere anledning også. Itte veit je.
Køer, ingen liker de, alle har stått for lenge i en og alle hater snikere. Eller, ihvertfall ingen nordmenn liker snikere, min teori er at dette kommer av at det ikke er så mange som sniker i køer i Norge. Snikere skiller seg ut, og blir sett ned på. I Norge.
I Kina har jeg erfart en litt annen køkultur enn den man finner i Norge. Her gjelder det å alltid prøve å komme først. Dette fører til at trafikken blir kaos, det skjer gjerne når alle bilene i et veikryss vil kjøre først, bussene er så fulle at man kan sitte på (eller stå) uten at beina er nedi gulvet, og til sist at det er en prøvelse for meg å ha oversikten over køen til pavilijongen på jobb. Det morsomme er jo at det er jeg som ikke står i køen som reagerer på snikingen, de som faktiskmå vente lenger virker det ikke som bryr seg så mye. Kanskje de mer enn noe annet angrer på at de ikke snek de også.
Jeg lurer på hvorfor det er så viktig her å komme først, altså, jeg skjønner jo også at det i enkelte sammenhenger er viktig å komme først, er du best i klassen har du bedre muligheter til en bra jobb enn om du kommer sist. Men hvorfor er det så viktig å presse seg inn i en overfyllt buss når det kommer en til rett etter? Og hvorfor er det så viktig å presse seg forbi meg når jeg har sagt at ventetiden på å få komme inn i pavilijongen er ett til to minutter? Du blir jo ferdig to minutter før da, og man skal ikke undervurdere to minutter, det tar for eksempel meg to minutter å ta på meg linser, parfyme, klokke og sjekke at jeg har pakket alt jeg skal ha med meg til jobb om morgenen, viktige minutter der.
På en annen side bør jeg vel heller spørre om hvorfor det plager meg så mye at folk her sniker så mye. Bør jeg ikke heller lære meg å snike jeg også? Og da kommer blir jo neste spørsmål, er jeg en sau? Skal jeg følge flokken bare fordi jeg er et flokkdyr? Og hvilken flokk er min, køsnikerne eller snikdommerene? Store spørsmål. Fred ut
Ja, da er vi igang! Pavilijongen er åpnet med brask og bram og ikke minst, jeg ble filmet av NRK. Det er jo ikke noen kjempesak å være på kveldsnytt i noen sekunder, men jeg håper at min gode bestemor satt og så på. Verdensutstillingen er så stor at det er vanskelig å sette ord på alt som skjer, så derfor, håper jeg at det jeg ikke klarer å beskrive kan sees på TV. Lettere for oss alle eller hva?
Så hva driver jeg egentlig med når jeg er på jobb? Spørsmålet alle stilte og jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle besvare, nå vet jeg ihvertfall litt! Mye av jobben handler rett og slett om å smile og være hyggelig mot alle som kommer på besøk. Jeg synes ikke det er spesielt vanskelig, jeg anser meg selv for å være en relativt hyggelig person. Veldig mange synes det er moro å ta bilde sammen med oss guidene, jeg aner ikke hvor mange bilder som blir tatt av meg i løpet av en dag. I tillegg forteller mange meg at jeg jeg veldig pen og snakker bra kinesisk. Begge deler er nok å regne som relative sannheter, men det er ihvertfall veldig koselig. Andre ganger sliter jeg litt mer, som når jeg blir spurt om hva som egentlig skjer når vi har nordlys, eller hvor mange dager det tok å bygge den norske pavilijongen, tja, jeg tipper ganske mange!
Jeg har også begynnt å besøke andre pavilijonger, kan til nå krysse av følgende land på lista
Sverige
Dannmark
Finland
Island
Tyskland
Irland
Nederland
Australia
Kambodsja
Brunei
USA
Tyrkia
Ukraina
Indonesia
Finlad er foreløpig favoritt, men Tyrkia og Australia var også kjempebra! Gleder meg til å se Italia, vertene der har Prada uniformer har jeg hørt, gleder meg til å se det! Hoho, verdensutstilling er moro!
Tida fra jeg kom til Shanghai og til nå har handlet mye om oppplæring. Ikke bare av hva som foregår i den norske pavilijongen, noe som har vært veldig spennende, men også hvordan komme seg rundt i denne giga byen og hvor den gode maten er. Jeg har jo retingssans som en blind ku, så det å skjønne hvordan man skal komme seg fra a til å er en utfordring for meg. Jeg tok t-banen alene for første gang her om dagen, med hell, får man si, men problemet var at når jeg gikk av ante jeg ikke hvlken retning jeg skulle gå for å komme til leiligheten min. Jeg endte opp med å traske rundt i over en halvtime, for på ekte fireårings vis skulle jeg klare selv, og da kan man jo ikke spørre om veien. Bedre lykke neste gang sier nå jeg.
Maten derimot, har jeg begynt å få taket på. Nudler i Kina er noe helt annet enn de pakkene med Mister Lee som jeg brukte å spise når jeg var liten. Her får man håndlagde nudler som er så ferske og gode at jeg får vann i munnen bare av å tenke på det. For ikke å snakke om grønnsaker med nydelige sauser og dampede dumplings nam nam nam!
Nå har jeg også fått sett noen av de andre paviliongene fra innsiden, i går var det nordisk treff og vi fikk omvisning i pavilijongene til Sverige, Island, Danmark og Finland, de er fine alle sammen, men ingen av de var helt ferdige så jeg kommer nok til å ta meg en tur til når alt er på plass. Jeg likte Island best, de har en ti minutters film av Island som var kjempefin! Jeg satt der og drømte om meg på en Islandshest i vill natur. Hvor mye koster en flybillett dit mon tro?
På søndag skal vi ha gudstjeneste i den norske pavilijongen, to barn skal døpes og en skal konfirmeres, jeg tror det blir moro, og har vi flaks så blir det kanskje kirkevafler etterpå. Kinamat er godt, men vafler er bedre!
Nå har jeg rota meg bort igjen. Ikke veit jeg helt hva som skjedde heller, en dag satt jeg trygt i sofaen hjemme på Odnes, nå sitter jeg (også relativt trygt) i en sofa i Shanghai. Verdend åttende største by, for tiden Kinas største, med et innbyggertall på 13 millioner. 13 millioner kinesere og ei jente fra Odnes, kan dette gå bra?
Vi har i det minste kommet oss i hus her i Shanghai, og med vi mener jeg meg og mine tre romkamerater, vi deler en treroms leilighet , som egentlig er inne på et hotell. Hotellet er så nytt at det fremdeles lukter maling og lim her, og at er nytt og pent. Ikke ser det ut til at det er rotter her heller.
Turen var jo ikke noe å skryte av (man skryter sjelden av flyturer med mindre man har flydd flyet selv), men det fine var at jeg møtte igjen ei venninne som jeg har studert kinesisk med, og ble kjent med hun jeg deler rom med her, og mange av de andre vertene og. Trivelig var det! Vi virker som en som en fin gjeng om jeg selv får si. Den fine gjengen gikk forøvrig ut og spiste sushi og drakk sake til den store gullmedaljen i går. Det merkes på kroppen i dag, jeg kan jo late som jeg fremdeles er sliten etter reisa, men la oss innse det, sake is not your friend!
Så nå skal jeg sitte litt i sofaen og lure litt på denne bortrotinga mi. Hvordan kom jeg hit igjen? Og ikke minst, hvor er jeg? Jeg kan jo ikke fortelle noen hvor jeg bor, så jeg ligger tynt an om jeg går meg bort. Vi får kysse fingra for meg.
Noe av det med å være borte et år er at man alltid har en annen plass man tenker på, som man skal hjem til, der man hører hjemme. For meg har dette vært en trygghet, man vet man skal hjem, og uansett hvor mye rart man opplever og ser så kan man stole på at der hjemme er det meste som før, og man er bare seg selv, og det er nok for alle.
Men selvfølgelig er det heller ikke slik at ingenting forandrer seg hjemme når man er borte. Noen ganger så forsvinner noen man er glad i, og når man kommer hjem er det noen som mangler. Og man er så hjelpesløs da, man var ikke der, og det er for seint. Slike ganger er det vondt å tenke på å skulle hjem. Samtidig vet jeg at for meg er det viktig å få en avslutning på ting, så når jeg fikk en trist beskjed fra hjemme forrige uke så begynnte jeg å pakke. I går kom jeg hjem, det føles rart, godt, litt trist, men mest fint.
Det var ikke den beste avslutningen på dette året, men det er det det er, og nå er jeg her, klar til å møte dere alle som jeg har savnet dette året. Den siste uka i Ximen gikk med på intensiv solig, panisk gavehandlig og avsluttende eksamener og avskjeder, jeg tror ikke jeg helt skjønte hva jeg drev med. Og nå sitter jeg på Odnes, døgnvill som få.
Og mens det har vært dette som har vært plassen jeg har tenkt på og savnet mens jeg var borte så vet jeg nå et stelle, på andre siden av jorda som også er litt hjemme, som jeg kommer til å savne. Heldigvis så kommer ikke Xiamen til å forsvinne med det første. Og jeg kan alltid komme tilbake dit. Det er en fin tanke nå.